Kirkens Nødhjelp Magasinet
Angola
Tørke fører til både vannmangel og matmangel, og sårbare jordbrukssamfunn er mest utsatt. I Angola har sisterner blitt en del av løsningen.
TEKST: Eli van der Eynden. FOTO: Håvard Bjelland.
Vi er i utkanten av byen Chiange i provinsen Huíla, et godt stykke utenfor allfarvei. For øyeblikket steiker sola, men de gjørmete landeveiene bærer preg av at regnet – heldigvis – har høljet ned de siste dagene. Det er regntid i området, og små gule blomster skyter opp overalt i det ulendte terrenget.
Regnet er kjærkomment. De siste årene har store deler av Angola vært herjet av alvorlig tørke, og Huíla er en av provinsene som har vært hardest rammet.
De fleste som bor i området, lever av landbruk. Mange av bøndene dyrker kun til seg selv og familiene sine og tjener lite eller ingenting på innhøstingen. Dette gjør dem svært sårbare for sult om avlingene skulle tørke bort.
I kombinasjon med koronarestriksjoner og økende hvetepriser som følge av krigen i Ukraina har tilgangen til mat blitt mye mindre stabil for mange angolanere.
Ut fra landeveien går en sti. Det ser ut som om den går inn i ingenting, men plutselig dukker det opp to futuristiske sukkertopper i landskapet. Ved siden av ligger to grunne oppsamlingsbassenger med lett helling. Dette er sisterner som bidrar til sikrere tilgang til vann for befolkningen i området.
Når det regner, samler bassengene opp vannet, som så renner ned i de tilhørende tankene. Vannet pumpes opp ved behov med en enkel mekanisme, filtreres og tilsettes klor før det er klart for å brukes. Vannet kan lagres i tankene i flere måneder. Sisterner er et billigere alternativ til brønnboring og kan særlig være bra i områder der grunnvannet ligger spesielt dypt.
Belinha Pedro bor i nærheten av sisternen.
– Før var det veldig vanskelig. Vi måtte gå i syv kilometer for å hente vann, sier hun.
Elisa Muondi forteller at både store og små er mindre syke etter at de fikk bedre tilgang til vann.
Belinha forteller at kvinner og barn som regel hadde ansvaret for å gå den lange veien etter vann. Det var tungt, og mange fikk helseproblemer av belastningen. Vannet var heller ikke rent, så mange ble syke.
– Vi hadde ikke tid og overskudd til å engasjere oss i samfunnet vårt, forteller hun. Nå har kvinnene i området en forening som driver gårder. I tillegg til gårdsdrift driver de med opplæring om blant annet miljø, hygiene og likestilling. Foreningen har fått navnet Katuluankhi – som kan oversettes til «En velsignelse vi har fått».
På gårdene dyrker de tomater, løk og andre grønnsaker. Det har også gjort kostholdet bedre.
I et lokalsamfunn som lever av jordbruk, er regntiden en god periode. Akkurat nå har de fleste nok mat, og mange har også nok til å selge unna litt overskuddsproduksjon. Maten er også billigere nå. Det er tilbud og etterspørsel, her som ellers.
I de tørreste månedene skal sisternene bidra til at de kan opprettholde produksjonen.
En halvtimes kjøretur unna ligger nok en sisterne. Felismina Pomquina bor i nærheten og er svært glad for at de har fått bedre tilgang til vann.
– Det er en stor forbedring for oss. Før delte vi vannet med dyrene, men nå er det bare til bruk i hjemmet. Dyrene finner vann andre steder, sier hun.
Hun forteller også at det er mindre sykdom. Før bar de skittent vann i bøtter, mange kilometer hver dag.
Elisa Muondi holder et lite nurk på tre måneder i armene. Hun er veldig glad for å ha tilgang til rent vann, både for sin egen og barnets del.
– Nå kan jeg bade barnet mitt og drikke rent vann. Det er viktig å være frisk selv når man skal amme. Før var vi mye syke med diare, forteller hun.
I tillegg til å sørge for trygt vann har byggingen av sisternene også bidratt med inntekt til mennesker i nærområdet. Selve nedgravingen av tankene er gjort av befolkningen selv.
Kirkens Nødhjelp har bidratt til å bygge i overkant av 100 sisterner i tørkeutsatte lokalsamfunn sør i Angola. Hver sisterne har en kapasitet på 52 000 liter, og til sammen sørger sisternene for vann til omkring 8000 mennesker.
Tilbake