To måneder nær frontlinjen
Selv om dronene har passert over husene, er det ikke det som sitter igjen hos Håvard Hovdhaugen etter å ha bodd nær fronten i Ukraina. Menneskets ukuelige vilje og positivitet er det som har gjort størst inntrykk.
Jeg har nylig sett et russisk kampfly passere oss i lav høyde på kort avstand. Daglig var det rapporter om dødelige angrep på både sivile og militære mål. Skadene og omkostningene av denne krigen er voldsomme, sier Håvard Hovdhaugen, som var utlånt fra Kirkens Nødhjelp til vår søsterorganisasjon, sveitsiske kirkens nødhjelp, HEKS, i Ukraina. Der var han nødhjelpskoordinator og bodde i Sloviansk, ikke mange kilometer fra den russiskokkuperte delen av Ukraina.
Spent på hva som ventet
Hovdhaugen, som blant annet har vært vår landdirektør i Malawi, har over 25 års erfaring fra bistand. Men dette er første gang han har jobbet i krigssonen.
– Dette er min første erfaring med å jobbe i et land i en pågående krig, og da jeg krysset grensen fra Polen til Ukraina en sen kveld i begynnelsen av mars, var det også mitt første besøk til landet som er offer for Russlands aggresjon. Jeg visste ikke helt hva jeg hadde i vente, men gikk om bord i nattoget som skulle ta meg til Kyiv. Jeg var åpen for det meste og ganske spent på hva som lå foran meg, forteller han.
Han visste det skulle bli utfordrende.
– Det var krevende dager der jeg befant meg, øst i landet, 30–40 kilometer fra frontlinjen. Sammen med lokalt ansatte jobbet jeg for å nå ut til sivilbefolkningen med helt nødvendig nødhjelp.
Sammen med Kirkens Nødhjelp delte han blant annet ut kontanter til dem som har det ekstra vanskelig.
– Det var viktig for oss å sikre at pengene kom fram til de som trengte det aller mest. Arbeidet ble koordinert med andre organisasjoner og lokale myndigheter.
Utbombede hus
Selv om flyalarmen gikk kontinuerlig og dronene duret over huset som en gammel moped, er det ikke det som har gjort størst inntrykk – og heller ikke at det var flere turer ned i bomberommet, både i huset han bodde i og på kontoret ikke langt unna.
– Jeg har blitt overrasket på flere områder, men kanskje det som er mest slående, er hvordan ukrainere flest klarer å bevare en normalitet i dagliglivet og fortsatt evner å se positivt på framtiden. Selv i de områdene jeg befant meg i som virkelig er hardt rammet av krigen, sier han.
Områdene han har jobbet i, har synlige tegn til krig.
– Jeg har besøkt områder som nylig har vært utsatt for bombing, utbrente bilvrak på gata og knuste vinduer i boligblokkene rundt på alle kanter. I gatene rundt meg foregår det helt dagligdagse vedlikeholdsoppgaver, det legges ny asfalt, gatene feies, trafikkskilt monteres. Samtidig kommer det en strøm av mennesker som har fått boligene sine ødelagt av bomber, forklarer Hovdhaugen.
Sterke menneskemøter
Flere av menneskene han har møtt, har gjort stort inntrykk på han.
– Blant annet møtte jeg en kvinne som heter Natalya. Hun var sosialarbeider for de lokale myndighetene og jobbet med eldre, syke og funksjonshemmede. Felles for mange av de hun jobbet med, er at de ikke klarer å komme seg til utdelinger av nødhjelp selv, men er avhengig av hjelp fra andre.
Natalya tok sykkelen fatt.
– Hun kom med transportsykkelen sin og hentet hygienepakker for flere av de hun jobbet med.
Hun fortalte hvilken vanskelig situasjon mange av de eldre og syke i området her befant seg i. Selv før krigen hadde de fleste av disse et utfordrende liv med dårlig økonomi og store helseutfordringer.
Nå har det blitt enda verre.
Hovdhaugen spurte hva hun tenkte om fremtiden.
– Det kommer til å bli bedre bare krigen tar slutt. Jeg tror det må ta slutt en gang. Vi må beholde troen, være positive. Det er det eneste vi kan gjøre.
Blir landdirektør
Hovdhaugen skal nå ha permisjon fra jobben i Kirkens Nødhjelp for å være landdirektør i Ukraina for sveitsiske kirkens nødhjelp, vår partner HEKS.
– Jeg ser fram til å bli en del av en organisasjon som har vært til stede i Ukraina siden starten av Russlands fullskala invasjon.
Han legger til:
– De har tilstedeværelse og dedikerte lokalt ansatte i alle delene av landet som er hardest rammet av krigen. Det å kunne være med og utgjøre en forskjell for en hardt prøvet lokalbefolkning opplever jeg som et privilegium, forteller han.
Men han er vel vitende om at det som venter, også er utfordrende.
– Jeg tar innover meg alvoret som følger ved det å jobbe i områder med aktiv krigføring og den risikoen som følger med det. Som landdirektør har man ansvaret, ikke bare for sin egen sikkerhet, men også for de ansattes sikkerhet. Det er en oppgave jeg tar på største alvor, avslutter landdirektøren.
Støtt Kirkens Nødhjelp sitt arbeid
Din støtte går der behovet er størst
This content is not available in English.