Tre former for håp

«Jeg vil gi dere fremtid og håp», heter det i et vers fra Jeremia som jeg har hørt sitert mange ganger.

Ordene er vakre og løfterike. Samtidig har jeg, kanskje særlig de siste årene, ikke alltid hatt like lett for å få øye på hva som skal gi verden håp.

Håp forekommer i ulike former. Akkurat nå tenker jeg på tre forskjellige typer håp. Den første kan man, litt negativt sagt, kalle falskt håp. Det er et håp som ikke er begrunnet i noe annet enn et ønske om å håpe, og som heller ikke har tatt innover seg virkeligheten slik den faktisk er, slik at håpet ikke har noen utsikter til å bli oppfylt.

Den andre formen for håp kan kalles handlingshåp. Slikt håp springer frem av menneskers innsats for å forandre en vanskelig situasjon, for eksempel at en landsby som er rammet av klimarelatert tørke, får installert en pålitelig vannkilde,

slik at innbyggerne der får større trygghet og uavhengighet. Et annet eksempel kan være arbeid som bedrer levekårene for mennesker som er blitt utsatt for forfølgelse og undertrykkelse.

Å kjenne seg liten og avmektig er lett i vår tid om man begynner å tenke på alle menneskene som er rammet av konflikter, kriger og naturødeleggelser de ikke selv er skyld i, alle medskapningene våre som trues og utryddes av menneskelig aktivitet, eller hvordan det globale samfunnets makt og penger ser ut til å samles på stadig færre hender. Iblant kommer likevel handlingshåpet til syne. En tilsynelatende ubetydelig handling kan plutselig gi håp til mange – men det vet man som regel ikke på forhånd.

Det finnes også en tredje form for håp. Den vet jeg ikke helt hva jeg skal kalle. Denne formen for håp bunner i en trassig tro på at det finnes en kraft i tilværelsen som vil at livet skal være godt, og som står på livets side og kjemper for det. Jeg tror på dette. Jeg tror det betyr noe hvem som sier: «Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Det er ikke et tomt løfte av den enkle grunn at ordene tales av livets Gud.

Hva er det som skiller dette håpet fra det falske? Jeg vil svare at det er troen – troen på at verden ikke er overlatt til seg selv. Hvis Gud virkelig har skapt verden og opprettholder den, og hvis Gud en gang reiste Jesus opp av graven, kan Gud også skape noe nytt i vår tid. «Det spirer allerede frem. Merker dere det ikke?» heter det i Jesaja. Kanskje kan det være en utfordring, i denne fastetiden, å søke en balanse ut fra disse tre formene for håp: For det første å tale sant om virkeligheten, slik at håpet ikke blir falskt. For det andre å kjempe for det gode, slik at handlingshåpet vokser frem. Og for det tredje å be og håpe på den Gud som alltid kjemper på livets side