Mitt klimahåp for 2025

Året som gikk, har vært et rekordår på mange måter. Rekorden som skremmer meg aller mest, er at kloden ikke har vært like varm som den er nå, på minst 125.000 år. Vitenskapen har heller ikke gode nyheter for oss om årene som kommer.

Verdens helseorganisasjon forventer at 250.000 mennesker vil dø hvert år mel- lom 2030 og 2050 på grunn av klimaendringene, og Potsdam Institute for Climate Impact Research mener at kostnadene av klimaskader vil bli 38.000 milliarderdollar hvert år innen 2050 om vi ikke trapper opp klimainnsatsen betydelig. Til sammenligning ga rike land i 2022 rett under 116 milliarder dollar i klimafinansiering til utviklingsland inkludert lån og investeringer.

Det er ikke for sent

Så til mitt klimahåp. For det første er det ennå ikke for sent. Vi har ennå ikke brutt Parisavtalens mål om å holde global opp- varming på under 1,5 grader, og selv om store omveltninger trengs for å få det til, er det fortsatt mulig. Det betyr at vi som kjemper for klimasaken, trengs mer enn noensinne.

For det andre er det rike oljeland som Norge som står for de største utslippene og har det største ansvaret for klimaen- dringene. Det betyr at politikken vi fører her hjemme, er av stor betydning for hele verden. Det er ikke mange av de største oljelandene som er spesielt demokratiske, men det er Norge. Ikke bare har vi høye utslipp, men vi har også stor mulighet til å påvirke politikken som føres i landet vårt. Og til høsten er det stortingsvalg.

Det er helt avgjørende for verden at rike land som Norge strekker seg lenger enn vi har gjort til nå. Vi er nødt til å prioritere klimapolitikk både hjemme og internasjonalt. Hvis ikke engang vi gjør det, er det heller ingen utviklingsland som skjønner hvorfor de skal bruke sine ressurser på å kutte utslipp og bekjempe klimakrisen.

Norge bør gjøre mer

Selv om klimatoppmøtet i 2024 landet på et mål som er langt lavere enn behovene på bakken tilsier, betyr de 300 milliard- er dollarene årlig likevel en tredobling av dagens forpliktelser. Uten finansieringen som bygger opp den globale tilliten til kli- masamarbeidet, kan vi si takk og farvel til Parisavtalens 1,5-gradersmål. Så når verden skal tredoble sin klimafinansiering, bør oljerike Norge også gjøre det.

Vår rettferdige andel av det globale behovet for klimafinansiering er beregnet til å være rundt 65 milliarder kroner årlig i klimastøtte til utviklingsland mot de omtrent 15 milliardene vi gir i dag, ifølge rapporten «Norway’s Fair Share of meeting the Paris Agreement». Oljefondet vårt er i skrivende stund på 20.000 milliarder kroner. De 65 milliardene årlig har vi råd til. Pengene finnes – spørsmålet er om vi er villig til å prioritere det.

Mitt klimahåp for året som kommer, er derfor, kjære lesere av Magasinet, at du på vegne av landet vårt er villig til at vi skal prioritere klimapolitikk. Og at du er villig til å prioritere hensynet til de fattigste og mest sårbare menneskene i verden når du skal avgi din stemme i stortingsvalget i september.

Jeg håper året som kommer, kan gi oss en klimaseier i Norge!